Nyttår og reisesjuk

Jeg føler meg halvfeit, huden henger ikke helt på greip og puppene befinner seg da virkelig et lite hakk lenger ned på brystkassa enn i fjor. Velkommen til 2012, dere!

Jul er alltid bra; det er fri fra skole, fri fra jobb og man har tilgang på gratis mat og alkohol til krampa tar en. Så kommer januar, skolestart er rett rundt hjørnet og buksa ligger der og gremmes på badegulvet. Jeg sverger, den kryper sammen og ber om å ikke tvinges på. Pensum er nedstøva og hjernecellene torturert til døde med juleøl og akevitt. Det eneste som hjelper da er å drømme seg bort til varmere strøk, penere mennesker og sterkere drinker!

For et år sida, omtrent, så livet mitt slik ut..

Jeg trykte i meg pizza på ei lita øy på Lago Titicaca mens jeg så på Bolivianske damer ta dagens klesvask.


Jeg vandret rundt på den samme øya mens jeg titta bort på gjeteren og sauene hans.


Jeg lata meg på stranda i Mexico med tacos, cerveza og ..vom.


Jeg var svart-hvit på stranda i Tulum. Paradis på jord, uten tvil.


Jeg menga meg med random tryllekunstnere i Puerto Viejo, Costa Rica.

Høst, regn, og så Tom Waits da.

Hjemme fra Buenos Aires nå.
Vært hjemme ei stund, gitt.

Nå er det høst i Trondheim, og hva passer vel bedre på høsten enn ei ny Tom Waits-plate?
Ikke vet jeg! Kanskje en reise til varmere strøk - men Alanya eller aya Napa kan fort bli både dyrere og mer tacky enn herr Waits, det.

http://badasme.com/




Mmmm.

Ris i magen, hele dagen.

Eventuelt "ris i magan, aill dagan!".

I dag shoppa vi konsertbilletter!
Jeg har nå hele TO billetter liggende, de ligger der å godgjør seg mens de skinner for seg selv.
Og oss som er til stede?
Én stk The National, samt én stk Datarock.
Nå skal vi kose vårs, gutter og jenter.

Sånn helt ut av det blå dukka det opp en sushirestaurant på hjørnet ved billettkontoret. Dét var rare greier det, veldig rare greier! Vi følte at det var vår plikt å spise der, i og med at det var 20% på all sushi akkurat da. Snakk om rare greier.

Akkurat nå, just nu, in this moment føles det som om jeg har konsumert sushi 7 dager i strekk. Det er nesten sant. Det har dukket opp maki, sashimi, nigiri og gudene vet hva både til frokost, lunsj og middag de seneste dagene. Jeg tror magen svumler litt opp av for mye ris, man kan risikere å bli seende en smule på tjukka ut. Men jeg mener det er verdt det.

Min største frykt er å spise meg lei på sushi.

Når jeg tenker meg om har jeg ikke spist meg lei på taco enda, så da bør sushien være trygg enn så lenge.

How do you take your fish, hæ?


Jeg befinner meg i Buenos Aires, biffens vogge - og så trøkker jeg ned mer ris en blodig kjøtt. Neste uke er det mye mulig at jeg tester hvorvidt man blir seende gravid ut hvis man spiser en halvkilos biff hver dag i 7 dager. Fortsettelse kan muligens følge!


Eller slik, kanskje?


Sushi til folket!
Hasta luego.

En fjortis i Buenos Aires

Nei, har du sett sånt! Jeg har funnet frem bloggen igjen.
Børsta støv av'en, rett og slett.

Ramla over et gammelt innlegg hvor det akkurat var blitt slutt på året 2009. I det innlegget skrev jeg at jeg kom til å være i Sør-Amerika om et år, og jaggu er jeg ikke det!

Yo vivo en Buenos Aires, rett og slett. Her oppleves det for alle penga, samt studeres spansk. Det er sabla deilig å se litt på verden synes jeg, og jeg er hurramegrundt fornøyd med å endelig ha kommet meg med fly over havet. Det flyet var forresten det største jeg noen gang har sett, underlig at vi ikke falt ned.

Buenos Aires er en gøyal by. Det synes jeg er et sånn akkurat passe dekkende ord. I tillegg kan man bruke stor, spennende og fargerik. Sikkert skummel også, om man vil. Men man behøver ikke, for om man er ei smart jente så går det så fint atte. Bank i bordet forresten.

Den EGENTLIGE grunnen til at bloggen 'crossed my mind' i kveld er egentlig eeegentlig Gerard Butler. Fjortis-utrolig, men sant! Det har jo vært min hovedbeskjeftigelse her på bloggen det, å skrible fjortisræl om diverse heite mannfolk. Men jeg liker det, og så håper jeg at noen drar litt på smilebåndet av det, eller blir litt vill i trusa for den del! Whatever floats your boat.

Jeg var hos skjønne Martha i kveld og stappa i meg ostepop til den store gullmedaljen. Det er egentlig ganske kjipt å skrive sånne norske 'phrases' når jeg tenker meg om, så jeg tar det tilbake. jeg var der og stappa i meg ostepop, punktum. Til ostepopen var det litt potetgull og en aldri så liten snickers. Sånn for å toppe det hele var "The Phantom of The Opera" på TV'n, og ikke var den dubba til spansk heller. Makan til lykke! Ble nok en gang forelska i fantomet (mr. Butler) og sang med så det holdt.

Med dette ønsker jeg å meddele at jeg herved legger meg godt til rette i senga for å finne drømmeland. I drømmeland skal jeg finne Gerard Butler, og så tar vi det derfra.

Sånn helt til slutt skal dere få et bilde. 10 poeng til den som ser hvem det er.



Hasta luego! Detta blir det mer av.

VM VM VM...

Ikke bare er fotball forbanna gøy og spennende (sånn bortsett fra når Algerie møter Slovenia og man holder på å sovne), men det er også MYE snacks for øya der!

Yes, du har skjønt det, dette er intet mindre enn et sikle-innlegg. Et skikkelig kvinnfolkinnlegg om fotball-VM. Det på høy tid å lage ei liste synes jeg!

Og jeeesus, hvor skal man starte? Ta alle nasjonene?

Hva med å starte med en helvetes barsk, serbisk kar? JA. Det liker man. Det liker JEG.

Ladies and... Nei. Ladies, I give you: Nemanja Vidic! GRR. Han er fryktløs på banen, og jeg mistenker at han er fryktløs i livet også. Barsk og fryktløs, men seff myk som få på innsida. Se da! Killer. Og serbisk må jo bare være sexy?



Og heey, hva er så dette? En aldri så liten godbit fra England! Stram kar, synes nå jeg. En favoritt dette! Litt glætt, men læll - John Terry.



Guillermo, Guillermo.. Greia er jo at karen er yngre enn meg, men likevel heit! Det skulle'n ikke tru, hæ? Trenger ikke være 40 veitdu. Dette er altså Guillermo Ochoa, Mexicos 24 år gamle keeper. Snacks!




Oui, oui, OUI! Yoann (som jo MÅ være det staute navnet Johan direkte oversatt til fransk) Gourcuff er en aldri så liten (og litt for ung) godbit fra Frankrike. Er liksom ikke hunkenes land det der, men fotballspillerne er da ikke så ille! Ser bedre ut enn han langhåra typen til Helene (...og gutta), i alle fall. Søt kar dette, han ser heeelt OK ut altså.



Vertsnasjonen har også godbiter å by på. Godbiter med sving i hoftene for svarte. Han her er rett og slett lekker, og så kan han jo spille også (prøver desperat å roe ned fjortisfaktoren et hakk, uten å lykkes særlig?). Uansett, Tsepo is my guy! Talk dirrrty to me, Tsepo Masilela! "Ngala-klikk-klikk-mbafana-ngogo-klikk-klikk"? Funker ikke det, så vet ikke jeg.


Så, gutter (hallo, David Beckham liksom.. vi vet dere jåler som faen) og jenter, da er det bare å lene seg tilbake i godstolen, jekke en øl og sikle som faen. Synd at Norge ikke kom med, da hadde John Arne Riise toppet hele driten. HAHAHA. Veldig, stygge faen.

Kjærleikos desperados?!

Når man ser Love Acutally blir man glad, ikke sant?
Mannfolk bryr seg vel ikke nevneverdig, men my fellow ladies har nok sett denna godbiten!
Makan, jeg sitter i sofa'n med både bankende hjerte, gåsehud OG tårer i øya.
Dette er jo klimaks, i alle fall når det kommer til følelser knyttet til en såkalt romantisk komedie.
Men Love Actually skal ha det, den er særdeles bra til å befinne seg i en såpass crappy sjanger. Haha, det er sånn jeg pleier å forklare hvor bra den er til folk som av en eller anna grunn har gått glipp av denne juleklassikeren. "Den er en romantisk komedie, men den er BRA liksom. Skikkelig varm! Sånn FIN film."

Skjønner?

Uansett, underveis er jo alt bare fryd og gammen. Det er litt problemer her og der, gutten er dritforelska i den peneste jenta på skolen men tør ikke si at han elsker henne. Dessuten har han akkurat mistet mora si, så gutten har det jo ikke top notch heller. Statsministeren i Storbritannia er forelska i ei i staben sin, og han blir riktig så sint når selveste presidenten i statene kommer på besøk og forsøker å sjekke opp denne godbiten av ei høne. Og så har du karen som virker som om han hater sin bestekompis' nye kone - MEN, han er jo bare hodestups forelska i dama. Sukk.
Det er vondt. Det er trist. Men det er også latter, folkens!

Og så etterhvert, når ting begynner å ordne seg og alle kysser.. DA begynner jeg å miste smilet.
Hva faen, er alle lykkelige nå liksom? Min hjerteglede falmer all of a sudden, og plutselig kjenner jeg at jeg er litt bitter på alle som har en søt og snill kjæreste (som de selvfølgelig skal legge seg i armkroken til just nu). Det er jo dødfødt å se romantiske filmer når man er singel! Makan.

Før filmen begynte var jeg just another happy singel GÆL, liksom. Men så fôrer jeg meg selv med kjærlighetsskvip (og da såpass troverdig kjærleik at det bare blir vakkert og britisk, om du skjønner). Kjærlighet blir jo ikke mer ekte enn på engelsk. Britisk film på sitt beste det. Kjærlighet er ikke like troverdig når den er amerikansk. Ikke på film, ei heller i virkeligheten. Det er banna bein! Tror nå jeg.

Men uansett, min kjærlighet er verken britisk eller amerikansk for øyeblikket. Men før filmen behøvde jeg den ikke heller!

Så nå kan jeg ligge her i senga mi, med en laptop som min kompanjong mens jeg hører på John Mayer og ser for meg alle de lykkelige jævlene på film. "Friends, lovers or nothing.." synger mr. Mayer (FAEN HAN ER DEILIG FORRESTEN!).

God natt!

P.S. Jeg skal drømme om en aften med John Mayer-klinings, Hugh Grant-oppvartning og litt kjærleik og pleie av Colin Firth. Til slutt skal Stephen Moyer (seff som vampyr) komme å kaste meg oppetter veggen i vilt begjær. YEAH. En liten dæsj skjeggete, rufsete Gerard Butler til mårraskaffen. Deretter kommer Gary Oldman slentrende med egg & bacon.

HERREGUD OG JÄVLOR, HØR HVA DEN FILMEN HAR GJORT MED MEG DA!!

Ta deg sammen. TADEGSAMMEN.

Dylan McKay, hvor ble det av deg'a?

Beverly Hills 90210.
Hør for deg introlåta.
Hør saksofonen. Den rå saksofonen.

Så ser du for deg lyse, slitte Levi's 501.
Ei fargerik skjorte stappa godt nedi.
Steves krøllete mullet.

Mm, da snakker vi snakker 90-tallet da!

Jeg har blitt hekta. Inni dvd-spilleren min ligger det nå om dagen ei skive med kremen av 90-tallets TV-serier på. Vi snakker serien som jeg løp hjem fra skolen for å få med meg. Jeg minnes sofa, brødskive, et glass melk og Beverly Hills 90210.

Det som er ganske festlig er jo at dette begynner å bli noen få år siden nå, og folk har sånn smått forandra seg. Dylan var jo så forbanna heit. Og nå ser jeg jo faktisk at Brandon var det også, men han var jeg da faktisk ikke forelska i som 12-åring. Det kom først nå, det. I en alder av 25 år. Hi, my name is Magnhild, and I love Brandon Walsh.

Men ja, folk har forandra seg. Det er vanvittig gøy å google skuespillerne for å finne ut om.. Har de forfalt, eller er de fortsatt good looking? Er det noen som har blitt penere? Donna Horseface for eksempel?

Vel, her er vurderinga MI:



Dylan McKay.. Sukk! James Dean som ung, men som voksen kar? Tjæ.. Du har tapt deg, sårri ass!







David. Haha, han var skikkelig Snow! Spilte keyboard, rappa og dansa. 90-tallet på sitt ypperste. Hvitmanns-rap. Men hey, David har økt et par hakk - men mistenker jeg litt plastisk kirurgi mon tro?







Brandon! Søte Brandon. Den snille og pliktoppfyllende gutten som alltid ordna opp. "Hei mamma og pappa, jeg har med en kompis hjem til Thanksgiving. Han er hjemløs, syntes så synd på'n". Og så ordna det seg alltid, han fiksa biffen. Omtenksom da vett. Men jeg synes du har blitt litt styggere jeg altså! Foretrekker den litt unge utgaven av Elvis Presley fra tidlig 90-tall, takk.
Se så glætt'a!






Brenda, det var jo bråkebøtta! Men stakkar'a, Dylan var jo utro MOT Brenda MED bestevenninna Kelly mens Brenda var i Paris sommeren før 3. året på highschool. Makan. Respektløst ass! Men hu var søt da. Forsåvidt ikke så stygg nå heller. 50-50.







Donna Martin. Prektige Donna. Skulle ikke ha sex med David nei, stakkars frustrerte gutt. Karakteristisk med Donna? Laaaangt tryne. Generelt litt mindre pen enn resten av gjengen. Datter av produsent? Ja-a. De spakla henne vel så mye de overhodet klarte.
MEN, har Donna Martin blitt noe penere med åra?
Eh, nehehehehei! UFLAKS.






Her har du liksom hora da. Hora som etter et par sesonger fant ut at det var på tide å skifte image. Så rota hu rundt med typen til bestevenninna. Det skal forsåvidt sies at det ligger an til at Dylan er seriens aller største hore. Men med han blir det liksom bare litt sexy. Sorry macs, sånn er livet! Men Kelly er finere nå altså. Operert litt vettu, da blir trynet snacks! Men søt, da. Det skal du ha, Kelly Taylor. Og så med en alkoholiker til mor, og David som stebror da.




For en smekker gjeng. Eg elskar dykk.
Snakkes over en brus og en burger på Peach Pit!