Zorbas dans og kirkegåing

Tadam!
Da var hælja snart over for denne gang.
Ei sånn helt passe innholdsrik ei, tror jeg vi kan si.

Praksis er over! Dette skjedde på fredag, da jeg og mine 3 medstudenter fôra 10. klassingene våre med kanelboller og sa takk for oss. For denne gang. Det har gått over all forventning faktisk, å være lærer på 10. trinn.
Ungene er ikke så store. Jeg frykta at de var store og forholdsvis skumle, men den gang ei. De er fremdeles kids! Nå skjønner jeg at jeg ikke var så stor selv for snart 10 år sia.
Selvfølgelig følte og trodde jeg at jeg var voksen og fornuftig selv den gang, men hvem gjorde ikke det i en alder av 15?
Men disse 10. klassingene er altså ikke så store som man skulle tro, og godt er det.
Noen av de er faktisk ganske så søte, om man bare legger godvilja til.
Dessuten stikker de på Bunnpris i langfri (nå kalles dette evigvarende friminuttet midttime, hva skjer med det liksom?) for å kjøpe seg cola og skolebrød.
Jeg minnes den tid, den tid hvor kroppen kunne innta junk uten å forandre form.
Men det var da, karer!

Hele sulamitten skulle feires med Marens forsinkede burdsagskalas på fredag kveld. Ei flaske snasen italiensk hvitvin + ei fin litersflaske med San Miguel burde gjøre susen! En håndfull glade sjeler samlet seg i stua vår for å være blide og etter hvert danse Zorbas dans med såpass innlevelse at naboen ikke kom til å like det noe særlig. Fin kveld, fine barter og god stemning. Rundt midnatt ble det vel i fellsskap slått fast at byen ikke var særlig attraktiv denne kvelden, men at en evigvarende fest i hjemmet heller var et bedre alternativ.
Evigvarende? VÆLL. Jeg ramla ned på 7-eleven i halv 2-tida for å kjøpe brød, deretter fulgte en ostesmørbrød-orgie av beste sort før jeg la meg uten å si god natt til en sjel.
Takk for i kveld, liksom.
Fant ei plate sjokolade, en pose saltsild og en fox i veska dagen etter. Shopping på 7-eleven midt på natta er saker folkens!
Men før denne nattlige shoppinga så fant altså en minneverdig framføring av Zorbas dans sted, midt i min egen stue. Haha, velger du å sjekke ut filmen så garanterer jeg IKKE for at vi dansa sånn. Muligens var det far from it, faktisk. Men, uansett. Spotify fører til uendelig tilgang på musikk, noe som igjen kan føre til smått overraskende musikalske valg utover kvelden.
Vi danset i ring, vi hoppet og trampet, skrudde volumet på fullt og var glade grekere i vel 2 minutter før naboen sendte en aldri så liten sms med et aldri så lite ønske om mindre hopping.
Sorry mac!

I dag har jeg vært en forholdsvis sprek sjel, en sprek sjel som til og med har vært innom kjerka. Var på deilig vandretur med en kar jeg er flyktningeguide for i utsøkt søndagssol. Bakklandet er jo det beste som finnes på søndager, så turen gikk automatisk dit. Traska gjennom trivselen, opp til Bunnpris, ned til Samfundet og over brua til domen. Jeg glemmer alltid hvor fint det faktisk er der, både utenpå og inni! Min venn hadde ikke vært inni, så vi tok oss god tid til å vandre rundt og hviske. Det er så absolutt ikke oppskrytt å traske rundt i Nidarosdomen på en søndag. Jeg fikk til og med brukt mine historiske "skills" og fortalt om Olav den Hellige i samme slengen, ikke verst! Etter litt sightseeing gikk turen til Rosenborg Bakeri på Møllenberg og en kopp kaffe. En perfekt søndag, rett og slett.

Nå er'e toppen på kransekaka som venter, da. Tapas og vin hos Marte. Detta blir snacks! I og med at jeg har fri hver mandag tillater jeg meg å ta en ekstra lørdag, og det er så absolutt ikke å forakte. Så i kveld skal det helt sikkert overspises, jeg har spist tapas såpass mange ganger at jeg vet at det kommer til å skje. Uansett. Det kan forresten Anne skrive under på, sånn i tilfelle det trengs. Så kom til meg, o' fetende søndags aften! Jeg skal søttan meg ta deg i mot med de åpneste armene du noensinne har sett.
Jeg elsker deg!

P.S. Jeg har reservert billetter til julekonsert med... Waaait for it...

Stephen Brandt-Hansen! Who else? Favoritten det, vettu.
Tror kanskje, bare kanskje, at jeg har nevnt fyren tidligere.
Bare se og hør HER. Værra med?
Det er passe førjulsaktivitet for en 24-åring det, julekonsert i Frimurerlogen.

Vil du være flyktningen min?

Denne helga har jeg tilbragt på Røde Kors-huset på Nardo.
Der hadde jeg aldri vært før, ikke før nå på lørdag.
I vår hadde jeg store planer om å melde meg som frivillig i Røde Kors, men etterhvert måtte jeg innse at eksamener måtte få førstepri - dermed ingen frivillig innsats.
Skippertak, vet dere. Da må man gjøre mye på kort tid.
Uansett!
Men jeg skulle søren ikke gi meg der, så jeg ringte og spurte pent om jeg ikke kunne få være med neste runde istedet?
Og det fikk jeg, ikke no stress. Skikkelig hyggelig folk på huset der, altså!
Så nå ble det endelig tid, da. Frihelg fra bakeriet og greier, så da trengte jeg ikke å stresse med noe der heller.
6 timer i går, 6 timer i dag - og vips; kursbevis! Nå er jeg altså offisielt flyktningeguide.
Og om jeg gledet meg før helga, så gleder jeg meg i alle fall nå!
Altså, jeg har fått et ganske så godt innblikk i hva Røde Kors sitt arbeid dreier seg om både i Norge og internasjonalt, samtidig som jeg har fått et minst like godt innblikk i hva det frivillige arbeidet som flyktningeguide dreier seg om.

Det er faktisk en hel del å tenke på, mer enn jeg hadde trodd det ville være i alle fall.
Man kan jo for eksempel tenke på økonomien. En flyktning kan vel sammenlignes med en norsk student sånn økonomisk sett; med andre ord så er'e vel slik at det ikke alltid er kronasjer nok til å stikke på kino, stikke på restaurant eller kjøre gocart. De får "stipend" som oss, rettere sagt introduksjonsstønad, og de har en husleie å betale, som oss. Dessuten er det ikke gitt at mitt forhold til denne flyktningen kommer til å bli som et forhold jeg har til en venn her i Trondheim, akkurat. Hvilke venner har vel jeg som har traumatiske opplevelser fra en blodig krig? Hvilke venner har vel jeg som har flyktet ufrivillig fra landet sitt? Hvilke venner har vel jeg som bor i Trondheim mot sin egen vilje? "Vi ser at du søkte USA, men der var det fullt - dermed ble det Norge på deg. Lykke til". Sånn er det.

Dessuten så er jo språket en stor utfordring, da de ikke akkurat snakker flytende norsk når vi møtes - det kan vel heller tenkes at de nesten ikke kan noe som helst. Men kanskje kan de litt engelsk? Hvem vet. Fransk kanskje? I år er det veldig aktuelt med overføringsflyktninger fra Bhutan, og ikke vet jeg hva slags språk de snakker der. De har i tillegg bodd mesteparten av sitt liv i flyktningeleirer, noe som kan bety at den kommunale boligen de får tildelt på f.eks. Kolstad vil være deres første bolig noen sinne. Hvor skal de kjøpe brød? Blir det ikke dyrt å kjøpe brød i lengden? Skal vi lære å bake brød, kanskje? Hvor får man kjøpt melet man trenger?
"Nei, i Norge pleier vi ikke å klemme mennesker vi ikke kjenner". Det går på sånne ting, på norsk etikette og måten det norske samfunnet fungerer på. Her skal jeg hjelpe til med det min flyktning ønsker og har behov for. Vil han eller hun ha selskap i sofaen foran tv'en en onsdagskveld, så setter jeg meg i sofaen og slår av en prat! Men først og fremst språket, det norske språket. Hvis vi skal få til å slå av en prat, tenker jeg. Samtidig er en slik form for integrering en vinn-vinn situasjon, den gagner begge parter. Jeg interesserer meg for fremmede kulturer. Jeg vil gjerne lære nye språk. Jeg vil gjerne smake mat fra Bhutan, fra Afghanistan og fra Somalia.
Og så vil jeg gjerne få meg en ny venn, enkelt og greit. Og så vil jeg at den nye vennen min skal skaffe seg et sosialt nettverk her i Trondheim og prøve å forstå seg på trøndere og nordmenn generelt. Ikke at den delen med å forstå seg på nødvendigvis behøver å være så lett, da.



Er du uredd?
Er du optimistisk?
Er du romslig?
Stiller du opp?
Er du til å stole på?
Er du et medmenneske?

I så fall: Da er du en Røde Kors'er, nemlig. Eller en Røde Halvmåne'er? Eller en Røde Diamant'er? Israelere ser ikke på korset som et særlig nøytralt symbol, nemlig. Derfor den diamanten (og den ikke særlig gode norsken).

Og da er'e NO hesitation! Bring it on, give it what you've got!
Hvor god er jeg til å rekruttere på en skala fra én til ti, hæ?

"Integrering skjer ikke på kontor, men der folk bor"!