Kjærleikos desperados?!

Når man ser Love Acutally blir man glad, ikke sant?
Mannfolk bryr seg vel ikke nevneverdig, men my fellow ladies har nok sett denna godbiten!
Makan, jeg sitter i sofa'n med både bankende hjerte, gåsehud OG tårer i øya.
Dette er jo klimaks, i alle fall når det kommer til følelser knyttet til en såkalt romantisk komedie.
Men Love Actually skal ha det, den er særdeles bra til å befinne seg i en såpass crappy sjanger. Haha, det er sånn jeg pleier å forklare hvor bra den er til folk som av en eller anna grunn har gått glipp av denne juleklassikeren. "Den er en romantisk komedie, men den er BRA liksom. Skikkelig varm! Sånn FIN film."

Skjønner?

Uansett, underveis er jo alt bare fryd og gammen. Det er litt problemer her og der, gutten er dritforelska i den peneste jenta på skolen men tør ikke si at han elsker henne. Dessuten har han akkurat mistet mora si, så gutten har det jo ikke top notch heller. Statsministeren i Storbritannia er forelska i ei i staben sin, og han blir riktig så sint når selveste presidenten i statene kommer på besøk og forsøker å sjekke opp denne godbiten av ei høne. Og så har du karen som virker som om han hater sin bestekompis' nye kone - MEN, han er jo bare hodestups forelska i dama. Sukk.
Det er vondt. Det er trist. Men det er også latter, folkens!

Og så etterhvert, når ting begynner å ordne seg og alle kysser.. DA begynner jeg å miste smilet.
Hva faen, er alle lykkelige nå liksom? Min hjerteglede falmer all of a sudden, og plutselig kjenner jeg at jeg er litt bitter på alle som har en søt og snill kjæreste (som de selvfølgelig skal legge seg i armkroken til just nu). Det er jo dødfødt å se romantiske filmer når man er singel! Makan.

Før filmen begynte var jeg just another happy singel GÆL, liksom. Men så fôrer jeg meg selv med kjærlighetsskvip (og da såpass troverdig kjærleik at det bare blir vakkert og britisk, om du skjønner). Kjærlighet blir jo ikke mer ekte enn på engelsk. Britisk film på sitt beste det. Kjærlighet er ikke like troverdig når den er amerikansk. Ikke på film, ei heller i virkeligheten. Det er banna bein! Tror nå jeg.

Men uansett, min kjærlighet er verken britisk eller amerikansk for øyeblikket. Men før filmen behøvde jeg den ikke heller!

Så nå kan jeg ligge her i senga mi, med en laptop som min kompanjong mens jeg hører på John Mayer og ser for meg alle de lykkelige jævlene på film. "Friends, lovers or nothing.." synger mr. Mayer (FAEN HAN ER DEILIG FORRESTEN!).

God natt!

P.S. Jeg skal drømme om en aften med John Mayer-klinings, Hugh Grant-oppvartning og litt kjærleik og pleie av Colin Firth. Til slutt skal Stephen Moyer (seff som vampyr) komme å kaste meg oppetter veggen i vilt begjær. YEAH. En liten dæsj skjeggete, rufsete Gerard Butler til mårraskaffen. Deretter kommer Gary Oldman slentrende med egg & bacon.

HERREGUD OG JÄVLOR, HØR HVA DEN FILMEN HAR GJORT MED MEG DA!!

Ta deg sammen. TADEGSAMMEN.