Reisetips i regnet

Jeg har venta ei lita stund på ånden nå.
Eller, jeg har vært på ferie også - da tok ånden ferie med meg.
Men nå har det dagligdagse livet i Trondheim vart i nøyaktig ei uke, og jeg tror ånden er funnet. I alle fall deler av den.
Vi prøver!

Ferien er i alle fall over. Nå regner det.
Det skal liksom ikke "regne" heller, neida, det har vel plaska ned uten stopp siden jeg sto opp klokka 5 i mårest. Deilig.
Prøvde ut en kombinasjon da jeg sykla til jobb i dag, sykkel med paraply.
Terningkast 2.
I og med at jeg måtte holde paraplyen med en hånd ble syklingen en veldig ustø affære, og jeg følte meg så absolutt ikke trygg der jeg satt. I morgen, hvis det da ikke mot formodning plutselig har sluttet å regne (oh joy!), blir det Helly Hansen regnjakke. Intet mer, intet mindre.
Jeg har en sånn gammel, fin en.
Den ser omtrent slik ut.

Den burde søren meg gjøre jobben altså.
Burde skaffe meg en bukse i samme stil, så slipper jeg å møte opp på jobb med ei bukse det ser ut som om jeg har tissa i. Nå skal det sies at jeg bruker det gamle trikset med å tre handleposer fra Rema 1000 over setet, men de er sjelden 100% tette og man kan risikere å bli våt i rompa på samme måte som man kan risikere å bli gravid selv om man bruker kondom. Sånn, det var nok dagens sammenligning tenker jeg.

Uansett, da vi skulle dra hjem fra Italia forvandlet jeg meg til en liten, sutrete unge. Jeg fant meg selv i senga på et random hostel i Roma, kun booket for å sove ei natt nær togstasjonen, men en liten trang til å gråte. Ikke nødvendigvis veldig triste tårer, men heller tårer av sutrearten. "Æ vil itj heeeeim, æ viiil itj!". Jeg fikk eventyrlige tanker om å ditche flyet hjem, ditche bakeriet i sommer og ditche skolen til høsten. Amalfi skulle bli mitt nye hjem! Stranda skulle bli min nye daglige hangout, og jeg skulle møte nye, kjekke menn der hver dag. I uendelig tid. Rødvin skulle jeg også drikke hver dag, uten at jeg ble noen alkoholiker av den grunn. Jeg kunne praktisk talt se en liten fyr sitte å rosemale tankene mine der oppe. Tankene mine poppet ut av en liten, rosemalt kiste.
Æsj, uansett, vi reiste jo hjem. Måtte jo det.
Men dét, folkens, er faktisk en ganske så stor greie! Jeg fløy.
Flyskrekken min, som jeg har nevnt i alle fall én gang tidligere, er herved overvunnet!
Fly me to the moon! Eventuelt bare tilbake til Italia en tur.

Jeg elsker Italia. Hvis du enda ikke har oppdaget at du elsker Italia, så synes jeg det snart er på tide at du gjør det. For jeg er sikker på at du kommer til å bli forelska, nemlig.
Da foreslår jeg at du:

1. Bor på Happy Days hostel i Roma, tar en god Sangria-fest med innehavere og andre gjester der mens du til fots utforsker den deilige byen! Ramle innom piazza etter piazza. Sukk.

2. Leier deg en helt vanvittig koslig leilighet i den lille byen Pitigliano i Toscana. Ta deg gjerne en ridetur langs vinranker og oliventrær. Gå tur i Via Cavas - skummelt men vakkert! Se her.

3. Besøker Cinque Terre, fem små, sjarmerende småbyer ved vestkysten rett nord for La Spezia. Går den vakre gåturen mellom byene, avslutter med et bad på stranda når du er framme, og så tar du toget eller båten tilbake. Villeste utsikten. Bo billigst i Manarola, den er også finest.

4. Besøker Siena under Il Palio. Helt vanvittig gøy! Opplev byens contradas kjempe mot hverandre i et medieval hesteløp med masse pomp og prakt. Byen koker!

5. Ligger ei uke (helst mer, så slipper du å sutre som meg når uka er over) på stranda i Amalfi på Amalfikysten. Det er så lekkert. Lekkert! Sydenferie med det lille ekstra. Italienerne ferierer der, ingen helvetes Grabbarna Grus og sånt tøv. Drikk vin med de lokale gutta på stranda etter solnedgang, utforsk de trange gatene og ta en busstur oppover fjellsidene.
En busstur fra Amalfi og opp til San Lazzaro på toppen kan oppleves slik:
Jeg frykta for livet, bare så det er sagt.



Bussenes "rundt svingen-tuting" skraller forøvrig i hodet mitt enda.

6. Drikker vin. Mye, mye god og billig rødvin. Lærer deg litt italiensk, det er jo det vakreste språket! Blir kjent med de lokale. Bruker føttene. Spiser panini med mozarella og parmaskinke. Spiser pizza, gjerne Capricciosa. Spiser sjømat når du er ved sjøen. Nyter livet!

Sånn, da burde alt ligge til rette for at du får den perfekte ferie i det perfekte landet.
Nå gadd jeg ikke å nevne blant annet de snerpete italienske damene som jobber i skranker og på toget, men det får så være. Bare snerp litt tilbake.

Men som sagt, det dagligdagse livet er tilbake.
Jeg må med andre ord finne senga.
Nattarbeid er knall! Det er det, altså.
Blir bare litt krøll med sovinga her og der, men pengene blir flere og medarbeiderne er hyggelige karer. Trenger heller ikke smile til de frekke, heslige kundene! Hah.
Dessuten blir jeg sterk, for jeg løfter så mange tunge ting nemlig.

Vel, god natt - vi snakkes!

Hodepine = treningsfri og bloggskriving. Skal jeg bli Jehovas Vitne? Kommer SAS til å gå konkurs?

Føles som mandag i dag.
Skolefri på mandag, og så godt som skolefri i går.
Dette tilsier at jeg har slaska litt de siste dagene.
Sovet lenge, med andre ord.
Skal sies at jeg var på 3T på mandag da, har ikke falt helt utafor heller.
Men soving, det er umulig. Vi snakker lys våken ved midnatt. Lys våken i senga.
Som en konsekvens av dette kommer selvfølgelig det å være sykt trøtt på mårran. Når man i tillegg har fri blir det til at man snoozer et par timer lenger enn planlagt.
Dette, igjen, fører til at Magnhild blir slapp og trøtt hele dagen lang.
Hurra!
I dag sto jeg opp tidlig, skole fra halv 9 til 12, rett hjem. Hodepine fra helvete.
Maren stakk akkurat ut døra på trening, mens jeg daffer her i sofa'n som en anna bums.

En bums med nyvunnen kunnskap om bl.a. Jehovas Vitner og Mormonerne, da.
Og det e'kke dårlig! Vi (klassen) har vært på ekskursjoner her og der de siste par ukene, noe som resulterte i dagens ymse framlegg. Selv var jeg på kveldsmesse i den katolske kirka, nærmere bestemt et lite utprega glasshus ved Elgeseter bru. Greit nok det, fin messe. Fikk den store ære av å bli med presten inn i stua hans etterpå, den lå jo vegg i vegg med selve rommet der messa foregikk. Han var ungkar gitt. Og etter min nyervervede kunnskap å dømme lever fyren i sølibat. Da vi satt der å snakka ringte det på døra; "ooi, jai må åpne! jai har ingen kooone vet do!". Kvinnens jobb det da, tydeligvis. Døråpnere! Nå er jeg jo ikke katolikk, så jeg velger å holde framtida mi litt mer åpen enn det. Sånn for spenningens skyld bare.

Samtidig kan jeg si at fordommene mine mot Jehovas Vitner ikke akkurat ble avkreftet etter dagens økt. Meget spesielle mennesker med en meget spesiell tro. Kunne tenkt meg en tur innom Rikets Sal, gitt. Bare for å se. Og for å høre. De fascinerer meg jo, samtidig som jeg har liten forståelse for deres tro og deres tolking av bibelen. Dessuten går jo en stor del av hverdagen til en Jehovas Vitne ut på å forsøke å rekruttere nye medlemmer, de vil ha oss over til sin side. Dommedag kan jo komme, og hvem ønsker vel å ende opp i satans rike? Kanskje er man så heldig at man ender opp som én av de 140 000 som skal sitte i den himmelske regjering? Mulighetene er mange. Blod derimot, det kan du bare drømme om å motta. Er du syk finnes det nok helt sikkert en annen utvei enn å motta blod. Siste utvei sa du? Tro'kke det, vi finner no anna.

En annen ekskursjon jeg kunne tenkt meg er til en Summerhill-skole i Danmark. Tror jeg kjører på med sykkelferie i det flate landet neste sommer, jeg. Summerhill ble grunnlagt av Alexander Neill, en skotte. Det var der de første skolene var, men nå er de søttan meg spredt litt hit og dit. Ingen i Norge vel å merke, litt for sekt-ish for fedrelandet enda. Det store stikkordet er altså FRIVILLIGHET. Her skal du ikke gjøre noe om du ikke vil, makan. Selvfølgelig skal du få velge. Når ønsker du å begynne på skolen? Tja, ikke enda. Det orker jeg ikke. Om et par år kanskje, ja, det tror jeg vil passe meg utmerket. Ønsker du å delta på undervisning i dag? Nei, vet du hva, ikke i dag. Jeg føler meg faktisk litt liten, tror jeg legger inn et par måneders pause nå jeg. Det passer ypperlig for meg føler jeg. Snakkes! 3 måneders pause mener Neill er grensen, det er da man enten kommer tilbake til Summerhill eller returnerer til "det vanlige livet". Skolen er basert på elevdemokrati, alle regler utformes og innføres av elevene i fellesskap. Ingen over, ingen under. Alle ved siden? Ja, tydeligvis. Av en eller annen bisarr grunn ser jeg for meg ei stor, grønn eng med de guleste blomster, barn og ungdom i hvite, flagrende plagg og fugler som kvitrer. Vel, det gjenstår å se. Sykkelferie i Danmark, here I come!

Nå har jeg skrevet et dikt til Sarah. Det diktet er ment som en oppmuntrer. Det følger med ei pent innpakka snuseske også, det burde gjøre susen. Vi satser på at Sarah ser de gode tankene jeg har lagt ned i diktet. Og innpakningen av snusen, selvfølgelig.

I mårra, nærmere bestemt kl. 13:35, setter jeg den snørrete snuten min mot Ålesund. Jeg skal ta bussen, og jeg liker å ta bussen. Det jeg derimot ikke liker, det er å fly.
Haha, jeg må le. Det er jo da naturlig at jeg i går ettermiddag bestilte meg flyreise fra Trondheim til Roma og tilbake igjen. Når jeg førs skulle fly kunne jeg gjøre det skikkelig, så begge flyvningene er jo selvsagt ilagt en mellomlanding! La oss bare være sikre på at vi får tatt av og landet nok ganger. Jeg er på valium-saken. Tror jeg får det av en snill lege, så dette kan bli flott. Spent på flybyttene, skal Maren og Karine da bære meg mellom? Får jeg utdelt en rullestol kanskje? Eller er jeg fullt kapabel til å gå, bare i dritings tilstand? Det gjenstår å se, det også.
Turen går uansett til ITALIA. Satan, jeg gleder meg. Mest sannsynlig, i og med at billettene er bestilt hos SAS er det vel for tiden ingen garanti for at det blir noen reise. "Konkursforsikring?". Nei, det er jo SAS det er snakk om, tenkte vi. Nok en gang; det gjenstår å se.

3 uker.
3 uker.
3 uker.

Roma - Cinque Terre - Firenze - Siena - Pitigliano - Napoli - Capri - Positano..

Det blir nok lekkert.
Bare se på Positano: