En snarlig død og ny kjæreste...

Da var sofaen inntatt for kvelden, og for øyeblikket følger jeg sjokkert med på nyhetene om niåringen som hadde med seg ei hagle på skolen i Harstad.
"En konflikt mellom niåringen og en annen elev skal være bakgrunnen for hendelsen".
Som kommende lærer må jeg si at det setter i gang ei tankekvern der oppe.
Det skal da virkelig ikke være mulig.
Men, i følge mediene er det vel ikke hagler vi skal frykte mest om dagen.
Svineepidemien, eller skal vi si pandemien, kommer og tar oss alle.
I følge TV2 Nyhetene vil nok flere millioner være utryddet innen året er omme, det er bare å grave seg ned først som sist.
Nå skal det sies at jeg er en liten hypokonder selv, så det må da gå an å roe ned litt?
Skremselspropaganda, nei takk.
Her er det snakk om verst tenkelig scenario, flere millioner døde, løp og kjøp tamiflu!
Jeg vil gjerne benytte anledningen til å gi politikerne/legene litt refs for nettopp det der, det får da være grenser. Folk blir redde. Jeg blir redd!
Oppfør dere.

Men, dette ble dystert. Jeg kan jo alltids skrive om eksamensskrivingen min, uten at det nødvendigvis blir mindre dystert.
Jeg har en drøm om sommerferie. En drøm om utepils og grillmat. En drøm om bading, soling og om en putrende båttur ut til Munkholmen.
Apropos drømmer, i natt hadde jeg fått meg ny kjæreste.
Og den kjæresten var ingen hvem-som-helst skal jeg si deg.
Kjæresten min i natt var Vadim Demidov.
Ikke fotballinteressert sier du? Vel, Vadim Demidov er en ganske så søt mann (tja, gutt kanskje?) som spiller på RBK.
Nå skal det sies at mitt hjerte har tilhørt Roar Strand siden jeg var 10 år, så at det var akkurat mr. Demidov som kapret mitt hjerte i drømmeland kom så absolutt som en overasskelse.

Drømmen forløper seg slik: Jeg jogger. Av en eller annen grunn er ræva mi omtrent dobbelt så tung som den pleier å være og melkesyra er med i føttene fra starten av joggeturen.
Jeg jogger langs en landevei. Jeg sleper føttene med meg, det går uhyre sakte.
Bak meg kan jeg høre en bil som nærmer seg. Tankene mine vandrer mot kjæresten min, Vadim Demidov. Og tro det eller ei, det er jo kjæresten min som kommer kjørende!
Jeg blir litt flau, han er jo fader så sprek og så må han se meg slik? Huff.
Vadim ruller ned vinduet; "Du, kjære dvaske dama mi, bli med å sitt på istedet'a".
Det var velvalgte ord det, Demidov!
I drømme blir jeg sjarmert i senk.
Selvfølgelig vil jeg sitte på, og det sammen med kompisen hans Steffen Iversen.
Han var sikkert minst like dvask som meg. Minst.
Steffen Iversen hørte på Eminem og kunne uten tvil alle tekstene.
Kul fyr det, han Ivers.
Vi kjørte til en foss, der skulle vi bade og bare være det forelskede paret vi var.
Jeg hadde en skolesekk med meg, en skolesekk av skinn.
Brun og fin.
Selve badeseansen har gått meg hus forbi, men i det vi skal dra glemmer jeg selvfølgelig én ting: min dyrebare ransel.
Vannmengden i fossen øker, vannet kommer fossende og sekken forsvinner!
Min kjære Vadim ofrer seg selvfølgelig, han kaster seg inn i vannmassene for å redde MIN sekk.
Sukk. Han må jo virkelig elske meg.
Han redder sekken, det skal sies. Han overlever den strabasiøse ferden også.
Vi kjører vekk.

Jeg våkner og må skrive eksamen.
Fikk faen ikke et kyss en gang.