Der hadde jeg aldri vært før, ikke før nå på lørdag.
I vår hadde jeg store planer om å melde meg som frivillig i Røde Kors, men etterhvert måtte jeg innse at eksamener måtte få førstepri - dermed ingen frivillig innsats.
Skippertak, vet dere. Da må man gjøre mye på kort tid.
Uansett!
Men jeg skulle søren ikke gi meg der, så jeg ringte og spurte pent om jeg ikke kunne få være med neste runde istedet?
Og det fikk jeg, ikke no stress. Skikkelig hyggelig folk på huset der, altså!
Så nå ble det endelig tid, da. Frihelg fra bakeriet og greier, så da trengte jeg ikke å stresse med noe der heller.
6 timer i går, 6 timer i dag - og vips; kursbevis! Nå er jeg altså offisielt flyktningeguide.
Og om jeg gledet meg før helga, så gleder jeg meg i alle fall nå!
Altså, jeg har fått et ganske så godt innblikk i hva Røde Kors sitt arbeid dreier seg om både i Norge og internasjonalt, samtidig som jeg har fått et minst like godt innblikk i hva det frivillige arbeidet som flyktningeguide dreier seg om.
Det er faktisk en hel del å tenke på, mer enn jeg hadde trodd det ville være i alle fall.
Man kan jo for eksempel tenke på økonomien. En flyktning kan vel sammenlignes med en norsk student sånn økonomisk sett; med andre ord så er'e vel slik at det ikke alltid er kronasjer nok til å stikke på kino, stikke på restaurant eller kjøre gocart. De får "stipend" som oss, rettere sagt introduksjonsstønad, og de har en husleie å betale, som oss. Dessuten er det ikke gitt at mitt forhold til denne flyktningen kommer til å bli som et forhold jeg har til en venn her i Trondheim, akkurat. Hvilke venner har vel jeg som har traumatiske opplevelser fra en blodig krig? Hvilke venner har vel jeg som har flyktet ufrivillig fra landet sitt? Hvilke venner har vel jeg som bor i Trondheim mot sin egen vilje? "Vi ser at du søkte USA, men der var det fullt - dermed ble det Norge på deg. Lykke til". Sånn er det.
Dessuten så er jo språket en stor utfordring, da de ikke akkurat snakker flytende norsk når vi møtes - det kan vel heller tenkes at de nesten ikke kan noe som helst. Men kanskje kan de litt engelsk? Hvem vet. Fransk kanskje? I år er det veldig aktuelt med overføringsflyktninger fra Bhutan, og ikke vet jeg hva slags språk de snakker der. De har i tillegg bodd mesteparten av sitt liv i flyktningeleirer, noe som kan bety at den kommunale boligen de får tildelt på f.eks. Kolstad vil være deres første bolig noen sinne. Hvor skal de kjøpe brød? Blir det ikke dyrt å kjøpe brød i lengden? Skal vi lære å bake brød, kanskje? Hvor får man kjøpt melet man trenger?
"Nei, i Norge pleier vi ikke å klemme mennesker vi ikke kjenner". Det går på sånne ting, på norsk etikette og måten det norske samfunnet fungerer på. Her skal jeg hjelpe til med det min flyktning ønsker og har behov for. Vil han eller hun ha selskap i sofaen foran tv'en en onsdagskveld, så setter jeg meg i sofaen og slår av en prat! Men først og fremst språket, det norske språket. Hvis vi skal få til å slå av en prat, tenker jeg. Samtidig er en slik form for integrering en vinn-vinn situasjon, den gagner begge parter. Jeg interesserer meg for fremmede kulturer. Jeg vil gjerne lære nye språk. Jeg vil gjerne smake mat fra Bhutan, fra Afghanistan og fra Somalia.
Og så vil jeg gjerne få meg en ny venn, enkelt og greit. Og så vil jeg at den nye vennen min skal skaffe seg et sosialt nettverk her i Trondheim og prøve å forstå seg på trøndere og nordmenn generelt. Ikke at den delen med å forstå seg på nødvendigvis behøver å være så lett, da.
Er du uredd?
Er du optimistisk?
Er du romslig?
Stiller du opp?
Er du til å stole på?
Er du et medmenneske?
I så fall: Da er du en Røde Kors'er, nemlig. Eller en Røde Halvmåne'er? Eller en Røde Diamant'er? Israelere ser ikke på korset som et særlig nøytralt symbol, nemlig. Derfor den diamanten (og den ikke særlig gode norsken).
Og da er'e NO hesitation! Bring it on, give it what you've got!
Hvor god er jeg til å rekruttere på en skala fra én til ti, hæ?
"Integrering skjer ikke på kontor, men der folk bor"!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar