Kjærleikos desperados?!

Når man ser Love Acutally blir man glad, ikke sant?
Mannfolk bryr seg vel ikke nevneverdig, men my fellow ladies har nok sett denna godbiten!
Makan, jeg sitter i sofa'n med både bankende hjerte, gåsehud OG tårer i øya.
Dette er jo klimaks, i alle fall når det kommer til følelser knyttet til en såkalt romantisk komedie.
Men Love Actually skal ha det, den er særdeles bra til å befinne seg i en såpass crappy sjanger. Haha, det er sånn jeg pleier å forklare hvor bra den er til folk som av en eller anna grunn har gått glipp av denne juleklassikeren. "Den er en romantisk komedie, men den er BRA liksom. Skikkelig varm! Sånn FIN film."

Skjønner?

Uansett, underveis er jo alt bare fryd og gammen. Det er litt problemer her og der, gutten er dritforelska i den peneste jenta på skolen men tør ikke si at han elsker henne. Dessuten har han akkurat mistet mora si, så gutten har det jo ikke top notch heller. Statsministeren i Storbritannia er forelska i ei i staben sin, og han blir riktig så sint når selveste presidenten i statene kommer på besøk og forsøker å sjekke opp denne godbiten av ei høne. Og så har du karen som virker som om han hater sin bestekompis' nye kone - MEN, han er jo bare hodestups forelska i dama. Sukk.
Det er vondt. Det er trist. Men det er også latter, folkens!

Og så etterhvert, når ting begynner å ordne seg og alle kysser.. DA begynner jeg å miste smilet.
Hva faen, er alle lykkelige nå liksom? Min hjerteglede falmer all of a sudden, og plutselig kjenner jeg at jeg er litt bitter på alle som har en søt og snill kjæreste (som de selvfølgelig skal legge seg i armkroken til just nu). Det er jo dødfødt å se romantiske filmer når man er singel! Makan.

Før filmen begynte var jeg just another happy singel GÆL, liksom. Men så fôrer jeg meg selv med kjærlighetsskvip (og da såpass troverdig kjærleik at det bare blir vakkert og britisk, om du skjønner). Kjærlighet blir jo ikke mer ekte enn på engelsk. Britisk film på sitt beste det. Kjærlighet er ikke like troverdig når den er amerikansk. Ikke på film, ei heller i virkeligheten. Det er banna bein! Tror nå jeg.

Men uansett, min kjærlighet er verken britisk eller amerikansk for øyeblikket. Men før filmen behøvde jeg den ikke heller!

Så nå kan jeg ligge her i senga mi, med en laptop som min kompanjong mens jeg hører på John Mayer og ser for meg alle de lykkelige jævlene på film. "Friends, lovers or nothing.." synger mr. Mayer (FAEN HAN ER DEILIG FORRESTEN!).

God natt!

P.S. Jeg skal drømme om en aften med John Mayer-klinings, Hugh Grant-oppvartning og litt kjærleik og pleie av Colin Firth. Til slutt skal Stephen Moyer (seff som vampyr) komme å kaste meg oppetter veggen i vilt begjær. YEAH. En liten dæsj skjeggete, rufsete Gerard Butler til mårraskaffen. Deretter kommer Gary Oldman slentrende med egg & bacon.

HERREGUD OG JÄVLOR, HØR HVA DEN FILMEN HAR GJORT MED MEG DA!!

Ta deg sammen. TADEGSAMMEN.

Dylan McKay, hvor ble det av deg'a?

Beverly Hills 90210.
Hør for deg introlåta.
Hør saksofonen. Den rå saksofonen.

Så ser du for deg lyse, slitte Levi's 501.
Ei fargerik skjorte stappa godt nedi.
Steves krøllete mullet.

Mm, da snakker vi snakker 90-tallet da!

Jeg har blitt hekta. Inni dvd-spilleren min ligger det nå om dagen ei skive med kremen av 90-tallets TV-serier på. Vi snakker serien som jeg løp hjem fra skolen for å få med meg. Jeg minnes sofa, brødskive, et glass melk og Beverly Hills 90210.

Det som er ganske festlig er jo at dette begynner å bli noen få år siden nå, og folk har sånn smått forandra seg. Dylan var jo så forbanna heit. Og nå ser jeg jo faktisk at Brandon var det også, men han var jeg da faktisk ikke forelska i som 12-åring. Det kom først nå, det. I en alder av 25 år. Hi, my name is Magnhild, and I love Brandon Walsh.

Men ja, folk har forandra seg. Det er vanvittig gøy å google skuespillerne for å finne ut om.. Har de forfalt, eller er de fortsatt good looking? Er det noen som har blitt penere? Donna Horseface for eksempel?

Vel, her er vurderinga MI:



Dylan McKay.. Sukk! James Dean som ung, men som voksen kar? Tjæ.. Du har tapt deg, sårri ass!







David. Haha, han var skikkelig Snow! Spilte keyboard, rappa og dansa. 90-tallet på sitt ypperste. Hvitmanns-rap. Men hey, David har økt et par hakk - men mistenker jeg litt plastisk kirurgi mon tro?







Brandon! Søte Brandon. Den snille og pliktoppfyllende gutten som alltid ordna opp. "Hei mamma og pappa, jeg har med en kompis hjem til Thanksgiving. Han er hjemløs, syntes så synd på'n". Og så ordna det seg alltid, han fiksa biffen. Omtenksom da vett. Men jeg synes du har blitt litt styggere jeg altså! Foretrekker den litt unge utgaven av Elvis Presley fra tidlig 90-tall, takk.
Se så glætt'a!






Brenda, det var jo bråkebøtta! Men stakkar'a, Dylan var jo utro MOT Brenda MED bestevenninna Kelly mens Brenda var i Paris sommeren før 3. året på highschool. Makan. Respektløst ass! Men hu var søt da. Forsåvidt ikke så stygg nå heller. 50-50.







Donna Martin. Prektige Donna. Skulle ikke ha sex med David nei, stakkars frustrerte gutt. Karakteristisk med Donna? Laaaangt tryne. Generelt litt mindre pen enn resten av gjengen. Datter av produsent? Ja-a. De spakla henne vel så mye de overhodet klarte.
MEN, har Donna Martin blitt noe penere med åra?
Eh, nehehehehei! UFLAKS.






Her har du liksom hora da. Hora som etter et par sesonger fant ut at det var på tide å skifte image. Så rota hu rundt med typen til bestevenninna. Det skal forsåvidt sies at det ligger an til at Dylan er seriens aller største hore. Men med han blir det liksom bare litt sexy. Sorry macs, sånn er livet! Men Kelly er finere nå altså. Operert litt vettu, da blir trynet snacks! Men søt, da. Det skal du ha, Kelly Taylor. Og så med en alkoholiker til mor, og David som stebror da.




For en smekker gjeng. Eg elskar dykk.
Snakkes over en brus og en burger på Peach Pit!