Velkommen etter, liksom.
Men nå har jeg altså endelig skaffet meg Spotify jeg også!
Etter mye om og men endte jeg opp med et random britisk postnummer, og vips - Spotify.
Og gjett om jeg er hekta.
Livet har fått en ny mening, i alle fall nesten.
Jeg er så glad at jeg velger å ikke bruke tid på å uffe meg over de hyggelige menneskene som dukker opp innimellom for å reklamere.
Såpass får man tåle.
Det startet med et søk på Morrissey som ga meg mye snacks til øret.
Det gjorde et påfølgende søk på The Smiths også, selvfølgelig.
Deretter fulgte et søk på Patti Smith.
Mye fint der også.
Og det var vel omkring her det begynte å skli ut.
Vissheten om at uendelige mengder musikk ventet på meg gikk meg rett og slett til hodet.
Nå var det gjort, det var ikke mulig å styre fråtsingen.
"Bruce Willis".
Under The Boardwalk, trenger jeg si mer? Nei.
Sett av tid til latterkrampe.
Men hey, han var riktignok kjekk da, det skal han ha.
"Sister sister + theme".
Hva faen, liksom.
Forøvrig ingen treff, kanskje like så greit.
Noen som husker hvordan den gikk, forresten?
"Boyzone".
Ingen kommentar nødvendig.
"Sonata Arctica".
Det er bare å innrømme først som sist at jeg har danset tett og klint uante ganger til denne, denne og ikke minst denne.
De var store altså, omtrent på samme tid som da Malm var verdens hjerte.
I samme slengen slentra jeg innom Stratovarious, Rhapsody og Hammerfall.
Gode gud.
"Meat Loaf".
Denne lite pene karen har jo en sabla lang låt, Paradise by The Dashboard Light.
Veldig udefinerbar låt sådan.
Men det er et eller annet jeg liker ved den.
Akkurat hva det er, det skal jeg ikke si.
Jeg blir glad av den! Bli glad du og.
Det er sunt å være glad, også om Meat Loaf er grunnen til at du er glad.
Nå har jeg kanskje kommet fram til poenget mitt.
Poeng og poeng, det jeg ville formidle i alle fall.
Jeg har hørt på mye dritt det siste døgnet.
Og jeg har nytt det, ikke til å stikke under en stol det altså.
Old news, Spotify er knall.
Og helt til sist; min skjønne venn Anne leste bloggen min tidligere i kveld.
Hun sa hun hadde tenkt å lese den lenge, men så langt hadde hun altså ikke kommet.
Før nå.
Hun syntes den var bra, jeg mener i alle fall å huske at hun sa det, men det manglet noe.
Noe essensielt.
Det manglet flere bilder. Flere bilder av meg!
Så da avslutter vi dette innlegget med et bilde av forfatteren, til ære for Anne.
Ikke akkurat i "se hva jeg har på meg"-stil (som om det hadde vært interessant!), men likevel:
Rødvin og wok, essensielle ting det.
2 kommentarer:
nei, nå ser jeg meg nødt til å komme med bekjennelsen om at jeg og leser bloggen din. titt og ofte. og jeg liker den også!
forøvrig syns jeg det er teit at spotify vistnok ikke virker for irske ip-adresser, da jeg for tiden oppholder meg i dublin.
Mange gode, gamle schlägers der gitt. :) Spotify er aldeles genialt. Har funnet igjen maaange av sangene og bandene jeg hørte på i hine, hårde dager som liten gutt på Hitra. :P
Legg inn en kommentar