Ekstrem kløe

Det startet da jeg slang med ned i sofaen etter jobb.
Jeg sank ned med pc'en i fanget, god og sliten.
Jeg gomla middag, medbragt kyllingsalat fra bakeriet.
Salaten var god den, men mett ble jeg ikke.

Kjøkkenet. Skapet. Rote rundt. Mandler!
En stor mengde mandler.

Det er liksom her linken kanskje befinner seg.
For mange mandler = kløe?
Eller har jeg rett og slett fått elveblest?
Kan noen være så vennlig å gi meg svaret?

Gud bedre, jeezes christ, holy malony, helveeete som det klør!
Har googla elveblest i hele kveld.
Elveblest og Tour de France, does it get any fucking better?
Nei. Tro'kke det gitt.

Sånn kan forøvrig elveblest se ut:



























Digg, ikke sant?
Nå skal det sies at jeg ikke ser slik ut.
Enda.

Situasjonen avventes til i mårra.
Regner med du sitrer av spenning?
Vel, stay tuned!
Skal faen meg dekke meg til på jobb i mårra, kan ikke eksem-infisere maten til Trondheims befolkning heller.

Reisetips i regnet

Jeg har venta ei lita stund på ånden nå.
Eller, jeg har vært på ferie også - da tok ånden ferie med meg.
Men nå har det dagligdagse livet i Trondheim vart i nøyaktig ei uke, og jeg tror ånden er funnet. I alle fall deler av den.
Vi prøver!

Ferien er i alle fall over. Nå regner det.
Det skal liksom ikke "regne" heller, neida, det har vel plaska ned uten stopp siden jeg sto opp klokka 5 i mårest. Deilig.
Prøvde ut en kombinasjon da jeg sykla til jobb i dag, sykkel med paraply.
Terningkast 2.
I og med at jeg måtte holde paraplyen med en hånd ble syklingen en veldig ustø affære, og jeg følte meg så absolutt ikke trygg der jeg satt. I morgen, hvis det da ikke mot formodning plutselig har sluttet å regne (oh joy!), blir det Helly Hansen regnjakke. Intet mer, intet mindre.
Jeg har en sånn gammel, fin en.
Den ser omtrent slik ut.

Den burde søren meg gjøre jobben altså.
Burde skaffe meg en bukse i samme stil, så slipper jeg å møte opp på jobb med ei bukse det ser ut som om jeg har tissa i. Nå skal det sies at jeg bruker det gamle trikset med å tre handleposer fra Rema 1000 over setet, men de er sjelden 100% tette og man kan risikere å bli våt i rompa på samme måte som man kan risikere å bli gravid selv om man bruker kondom. Sånn, det var nok dagens sammenligning tenker jeg.

Uansett, da vi skulle dra hjem fra Italia forvandlet jeg meg til en liten, sutrete unge. Jeg fant meg selv i senga på et random hostel i Roma, kun booket for å sove ei natt nær togstasjonen, men en liten trang til å gråte. Ikke nødvendigvis veldig triste tårer, men heller tårer av sutrearten. "Æ vil itj heeeeim, æ viiil itj!". Jeg fikk eventyrlige tanker om å ditche flyet hjem, ditche bakeriet i sommer og ditche skolen til høsten. Amalfi skulle bli mitt nye hjem! Stranda skulle bli min nye daglige hangout, og jeg skulle møte nye, kjekke menn der hver dag. I uendelig tid. Rødvin skulle jeg også drikke hver dag, uten at jeg ble noen alkoholiker av den grunn. Jeg kunne praktisk talt se en liten fyr sitte å rosemale tankene mine der oppe. Tankene mine poppet ut av en liten, rosemalt kiste.
Æsj, uansett, vi reiste jo hjem. Måtte jo det.
Men dét, folkens, er faktisk en ganske så stor greie! Jeg fløy.
Flyskrekken min, som jeg har nevnt i alle fall én gang tidligere, er herved overvunnet!
Fly me to the moon! Eventuelt bare tilbake til Italia en tur.

Jeg elsker Italia. Hvis du enda ikke har oppdaget at du elsker Italia, så synes jeg det snart er på tide at du gjør det. For jeg er sikker på at du kommer til å bli forelska, nemlig.
Da foreslår jeg at du:

1. Bor på Happy Days hostel i Roma, tar en god Sangria-fest med innehavere og andre gjester der mens du til fots utforsker den deilige byen! Ramle innom piazza etter piazza. Sukk.

2. Leier deg en helt vanvittig koslig leilighet i den lille byen Pitigliano i Toscana. Ta deg gjerne en ridetur langs vinranker og oliventrær. Gå tur i Via Cavas - skummelt men vakkert! Se her.

3. Besøker Cinque Terre, fem små, sjarmerende småbyer ved vestkysten rett nord for La Spezia. Går den vakre gåturen mellom byene, avslutter med et bad på stranda når du er framme, og så tar du toget eller båten tilbake. Villeste utsikten. Bo billigst i Manarola, den er også finest.

4. Besøker Siena under Il Palio. Helt vanvittig gøy! Opplev byens contradas kjempe mot hverandre i et medieval hesteløp med masse pomp og prakt. Byen koker!

5. Ligger ei uke (helst mer, så slipper du å sutre som meg når uka er over) på stranda i Amalfi på Amalfikysten. Det er så lekkert. Lekkert! Sydenferie med det lille ekstra. Italienerne ferierer der, ingen helvetes Grabbarna Grus og sånt tøv. Drikk vin med de lokale gutta på stranda etter solnedgang, utforsk de trange gatene og ta en busstur oppover fjellsidene.
En busstur fra Amalfi og opp til San Lazzaro på toppen kan oppleves slik:
Jeg frykta for livet, bare så det er sagt.



Bussenes "rundt svingen-tuting" skraller forøvrig i hodet mitt enda.

6. Drikker vin. Mye, mye god og billig rødvin. Lærer deg litt italiensk, det er jo det vakreste språket! Blir kjent med de lokale. Bruker føttene. Spiser panini med mozarella og parmaskinke. Spiser pizza, gjerne Capricciosa. Spiser sjømat når du er ved sjøen. Nyter livet!

Sånn, da burde alt ligge til rette for at du får den perfekte ferie i det perfekte landet.
Nå gadd jeg ikke å nevne blant annet de snerpete italienske damene som jobber i skranker og på toget, men det får så være. Bare snerp litt tilbake.

Men som sagt, det dagligdagse livet er tilbake.
Jeg må med andre ord finne senga.
Nattarbeid er knall! Det er det, altså.
Blir bare litt krøll med sovinga her og der, men pengene blir flere og medarbeiderne er hyggelige karer. Trenger heller ikke smile til de frekke, heslige kundene! Hah.
Dessuten blir jeg sterk, for jeg løfter så mange tunge ting nemlig.

Vel, god natt - vi snakkes!

Drittungen

Fy fader for et lekkert vær det har vært i dag.
Sola skinner og jeg blir så gla'!
Starta dagen med jobb da, riktig nok.
Nærmere bestemt kl 07:00 sto jeg parat på bakeriet for å steke saftige wienerbrød og trakte utallige liter kaffe til ære for de ivrige cafégjengerne.
Den hotteste kaffedrikkeren av dem alle (tidligere nevnt her) valgte likevel å holde seg borte i dag, da han sikkert befinner seg på en smekkert langweekend-tur med kona og kidsa.
Så siklefaktoren var heller lav i dag.
Men dagen suste avgårde den, det er sånt som skjer når man har herlige medarbeidere og skravla går!
Ja ja mensann.

Etter jobb bar det hjemom en tur for bytte av antrekk, av med halvsvett arbeidsskjorte og på med flagrende sommerkjole. Oh joy!
Jeg hørte Solsiden rope i det fjerne, og jeg var ikke vanskelig å be.
På Solsiden hooka jeg opp med lekre Ingrid over en kopp iskaffe og stekende sol.
Vi satt der og klaga i kor over tatoveringene våre som vi synes er litt for brune, men samtidig (og selvføøølgelig) aldri så lekre.
Pin-up dama mi kvalifiserer lett til mulatt, om ikke skikkelig neger.
Skikkelig neger, det er vel lov å skrive det?
Mørkhudet?
Uansett, jeg har aldri opplevd ordet "neger" som negativt ladet, så da bruker man det.
Arrester meg, lizm.
Sånn bortsett fra klaginga gikk det i skravling om forbipasserende og baksnakking av måser og ender. Og så gutter da, selvfølgelig.
Men den baksnakkinga av måser og ender var berettiget, tro du meg.
Nå var jeg så heldig å slippe unna (god karma mon tro?), men Ingrid fikk noen aldri så små dråper måsedritt på ryggen.
Ganske finurlig gjort av måsen gitt, skeit rett bakk ryggen på frøken Sandberg, og vips - Ingrid ble sprutet full av måsedritt.
Lettere panikk et øyeblikk der gitt - "ka faaan va det?!" - men med god assistanse av snartenkte meg fikk vi da skrapa vekk det meste av dritten.
Ingrid er vel hjemme og dusjer frenetisk as we speak.

Gud bevare sola!
Amen.

What's the story?

Nå har jeg virkelig rota meg vekk i et endeløst tidsfordriv på det store internettet.
Jeg ramla innom ei gruppe på Facebook; "Perfectly Timed Photos", ei gruppe med en god del fantastiske bilder samt en god del ikke fullt så fantastiske.
Uansett, jeg tar meg selv i å finne historier og titler til bildene mens jeg raver rundt og titter.
Jeg sier titlene høyt i mitt eget hode, helst på engelsk.
Og så ler jeg høyt innmellom.
Ingenting er som å sitte mutters alene i stua og le høyt, eller?
Tja.
Det som uansett skal skje nå, kjære leser, er at jeg skal dele noen av blinkskuddene med nettopp DEG.
Haha, jeg synes dette er uanstendig moro altså.
Det håper jeg du gjør også.
For alt jeg vet har alle sett disse bildene før, mens det bare er jeg som er sent ute som vanlig.
Men akkurat det er vel ikke så jævlig nøye.

Hey ho, let's go!


Gi meg den dukka! Lekkert. Kan tenke meg folka bak denne forretningsidéen gned seg i hendene og så frem til å bli rike da det ble vedtatt at dukken skulle få se dagens lys. Må jo bare ha solgt vilt godt den dukka der, altså.




Dette er bare så saklig.
Får inntrykk av at visse mennesker (amerikanske, mon tro?) nyter det å posere på denne måten på bilder som florerer på verdensveven.
Du kan banne på at minst ett våpen er med, samtidig som de tydeligvis slenger med resten av eiendelene sine også.
Se på meg, jeg har ei børse, ei katt og ei fin samling frukt.
Det er da omtrent her fantasien min rusler seg en tur, hva i all verden er bakgrunnen for dette bildet? Hva faen tenker fyren på? Skal han gjøre noe som involverer katt og frukt?

Jeg har flere bilder.
Sånn i tilfelle du lurte.
Kunne sikkert peisa på så dette innlegget hadde blitt riktig så langt og omfattende.
Disse får derimot spares til en passende anledning.
Jeg velger å avslutte med det søteste gamle paret.
Rimelig frekk bestefar det her altså, puppetafsing på benken i solsteiken.
Ser ikke ut som om gamlemor har mye å utsette på den dristige manøveren heller gitt.
De har skjønt det disse gamlingene!

Confessions of a... fjortis?

I går var jeg på teater.
Det var jeg i kveld også.
Dette er uken hvor jeg har vært kulturell.
Eller heter det kultivert?
Uansett, jeg har virkelig brukt av stipendet for å oppleve det Trondheim har å by på av sang, dans og musikk denne uka.
I går satt jeg på hurtigbåten fra Vanvikan til Trondheim, vilt klar for en kveld på teateret.
Selveste Stephen Brandt-Hansen skulle underholde MEG.
JEG skulle få se denne herlige mannen i levende live.
Showet startet med en utrolig kjekk og vilt deilig Brandt-Hansen som fremførte Heaven on Their Minds fra Jesus Christ Superstar. Sykt kul låt.
Videre valgte vår mann Stephen å spøke om blant annet testiklene sine, ikke i den form at han viste de frem, men det kvinnelige publikum jublet i ekstase.
Jeg for min del fikk lattekrampe og oppdaget at resten av publikum, som besto av godt og vel voksne damer med deres ektefeller, ikke lo like høyt.
Han jobbet seg gjennom alt fra Nessun Dorma til The Winner Takes it All, og alt til vill jubel og applaus. Dessuten slengte han frem en vilt kul rytmisk medley fra West Side Story, se den HER.
Nam nam nam.
Jeg hadde jo lenge hatt en mistanke om at fyren var homo, bare se og hør på fyren.
Men han begynte tidlig å fortelle om sine forelskelser i forskjellige kvinner, noe som altså tydet på at fyren var heterofil, noe som igjen fikk mitt fjortishjerte til på banke enda raskere.
Det finnes håp!

Gliset var bredt da jeg og Maren forlot teatersalet.
Det ene glasset med rødvin hadde gjort susen - forelskelsen var sterkere enn noen sinne.
Stephen Brandt-Hansen, I'm yours.
Turen gikk til Brukbar.
Én liten øl etter forestillinga, så bar det rett hjem.
Men tror du søren ikke at skuespillerne stikker på Brukbar etter endt forestilling?
Joda joda joda.
Der kom han, selveste Stephen.
Høy, mørk og utrolig lekker.
Litt tidligere hadde vi stått i baren og skrytt av showet til hu ene dama som sang sammen med ham, selv om vi riktignok baksnakket henne litt under showet.
"Se, han stryker henne over armen! Æsj, hvem faen tror hun at hun er?!".
Da han kom gående ble jeg pent nødt til å følge etter.
Fyren var på vei mot baren, jeg måtte også dit.
Jeg hadde riktignok akkurat kjøpt meg en øl, men nå var tiden inne for å leke at jeg skulle ha en til.
I kø skulle jeg.
Jeg lente meg inn mot Stephen, det var jo trossalt konsert så praten måtte foregå i intimsonen.
"Jævlig bra show! Du har så vanvittig bra stemme", lirer jeg av meg.
Der og da blir jeg sint på meg selv for at jeg velger ordet "jævlig".
Huff, så lite sofistikert av meg.
Uansett, fyren smiler.
"Takk".
"Men, du er da alt for ung til å gå på den forestillingen!".
"Næh, er jeg vel ikke."
Jeg smiler, han gir meg en klem.
HAN GIR MEG EN KLEM!
Fy faen, han lukta godt.
Jeg er i himmelen og tripper ut tilbake til bordet med verdens mest fårete glis om munnen.
Det er søren meg godt å være fjortis.

I kveld sto Chicago på planen.
Min herlige stebror hadde rollen som Mary Sunshine, og det måtte jo selvfølgelig overværes.
Vanvittig bra forestilling, flinke skuespillere og fete sanger.
"And all that jazz..".
Uansett, etter forestillinga bar det en tur på... Brukbar.
Han var ikke der.
Hu dama vi baksnakka var der, men ikke han.
Vi kjøpte øl, blikket flakket.
Plutselig smiler Maren til noen bak meg.
Og tror du faen ikke hu stjal til seg et smil fra MIN Stephen?
Joda.
Men hey, nå var han i alle fall her.
Og all of a sudden så er Tor Ivar (stebror) der, vi drikker øl og snakker om forestillinga.
Jeg sikler på Stephen.
Steboren min er herlig og homo, og lurer på om jeg er forelska i fyren.
"Nææh, mer sånn fjortisforelska liksom. Knis knis".
Jeg forteller om Stephens mange historier om damer og forelskelser og hvor glad mitt fjortishjerte ble for nettopp det. Jeg hadde jo, til min ville glede, funnet ut at fyren ikke var homo.
Tor Ivar rynker litt på nesa og rister litt å hodet.
Aner jeg et sympatisk blikk i min retning?
Tolkes som det tolkes vil.
Stephen er uansett min helt, og jeg skal fortsette å drømme om at han våkner opp i senga mi hvorpå jeg trakter svart kaffe til oss og vi filosoferer om livet ute på verandaen.
Det er selvfølgelig sol og jeg sitter i fanget hans.
Sukk.

Confessions of a spotified mind

Jeg vet jeg er litt sent ute.
Velkommen etter, liksom.
Men nå har jeg altså endelig skaffet meg Spotify jeg også!
Etter mye om og men endte jeg opp med et random britisk postnummer, og vips - Spotify.
Og gjett om jeg er hekta.
Livet har fått en ny mening, i alle fall nesten.
Jeg er så glad at jeg velger å ikke bruke tid på å uffe meg over de hyggelige menneskene som dukker opp innimellom for å reklamere.
Såpass får man tåle.

Det startet med et søk på Morrissey som ga meg mye snacks til øret.
Det gjorde et påfølgende søk på The Smiths også, selvfølgelig.
Deretter fulgte et søk på Patti Smith.
Mye fint der også.
Og det var vel omkring her det begynte å skli ut.
Vissheten om at uendelige mengder musikk ventet på meg gikk meg rett og slett til hodet.
Nå var det gjort, det var ikke mulig å styre fråtsingen.

"Bruce Willis".
Under The Boardwalk, trenger jeg si mer? Nei.
Sett av tid til latterkrampe.
Men hey, han var riktignok kjekk da, det skal han ha.

"Sister sister + theme".
Hva faen, liksom.
Forøvrig ingen treff, kanskje like så greit.
Noen som husker hvordan den gikk, forresten?

"Boyzone".
Ingen kommentar nødvendig.

"Sonata Arctica".
Det er bare å innrømme først som sist at jeg har danset tett og klint uante ganger til denne, denne og ikke minst denne.
De var store altså, omtrent på samme tid som da Malm var verdens hjerte.
I samme slengen slentra jeg innom Stratovarious, Rhapsody og Hammerfall.
Gode gud.

"Meat Loaf".
Denne lite pene karen har jo en sabla lang låt, Paradise by The Dashboard Light.
Veldig udefinerbar låt sådan.
Men det er et eller annet jeg liker ved den.
Akkurat hva det er, det skal jeg ikke si.
Jeg blir glad av den! Bli glad du og.
Det er sunt å være glad, også om Meat Loaf er grunnen til at du er glad.

Nå har jeg kanskje kommet fram til poenget mitt.
Poeng og poeng, det jeg ville formidle i alle fall.
Jeg har hørt på mye dritt det siste døgnet.
Og jeg har nytt det, ikke til å stikke under en stol det altså.
Old news, Spotify er knall.

Og helt til sist; min skjønne venn Anne leste bloggen min tidligere i kveld.
Hun sa hun hadde tenkt å lese den lenge, men så langt hadde hun altså ikke kommet.
Før nå.
Hun syntes den var bra, jeg mener i alle fall å huske at hun sa det, men det manglet noe.
Noe essensielt.
Det manglet flere bilder. Flere bilder av meg!
Så da avslutter vi dette innlegget med et bilde av forfatteren, til ære for Anne.
Ikke akkurat i "se hva jeg har på meg"-stil (som om det hadde vært interessant!), men likevel:



Rødvin og wok, essensielle ting det.

En kjærlighetserklæring

Stephen Brandt-Hansen; I LOVE YOU.
Helt seriøst.
Dette er kjærlighet.
Fy søren, er det mulig å ha en lekrere stemme?
Og jeg vet ikke, hadde fyren vært like tilrekkende uten stemmen?
Mest sannsynlig ikke.
Og er han kanskje litt tørr og muligens ikke heterofil?
Mest sannsynlig.
Men, det driter vi rett og slett i.
For å la denne bloggen nå nok en fjortishöjdare; jeg er forelsket, nok en gang.

Bare se her.


Og fyren kommer til Trondheim, faktisk nå på fredag.
Og han blir ei stund også!
Sjekk ut Sound of Musicals på Trøndelag Teater.
Gjør det!