Drittungen

Fy fader for et lekkert vær det har vært i dag.
Sola skinner og jeg blir så gla'!
Starta dagen med jobb da, riktig nok.
Nærmere bestemt kl 07:00 sto jeg parat på bakeriet for å steke saftige wienerbrød og trakte utallige liter kaffe til ære for de ivrige cafégjengerne.
Den hotteste kaffedrikkeren av dem alle (tidligere nevnt her) valgte likevel å holde seg borte i dag, da han sikkert befinner seg på en smekkert langweekend-tur med kona og kidsa.
Så siklefaktoren var heller lav i dag.
Men dagen suste avgårde den, det er sånt som skjer når man har herlige medarbeidere og skravla går!
Ja ja mensann.

Etter jobb bar det hjemom en tur for bytte av antrekk, av med halvsvett arbeidsskjorte og på med flagrende sommerkjole. Oh joy!
Jeg hørte Solsiden rope i det fjerne, og jeg var ikke vanskelig å be.
På Solsiden hooka jeg opp med lekre Ingrid over en kopp iskaffe og stekende sol.
Vi satt der og klaga i kor over tatoveringene våre som vi synes er litt for brune, men samtidig (og selvføøølgelig) aldri så lekre.
Pin-up dama mi kvalifiserer lett til mulatt, om ikke skikkelig neger.
Skikkelig neger, det er vel lov å skrive det?
Mørkhudet?
Uansett, jeg har aldri opplevd ordet "neger" som negativt ladet, så da bruker man det.
Arrester meg, lizm.
Sånn bortsett fra klaginga gikk det i skravling om forbipasserende og baksnakking av måser og ender. Og så gutter da, selvfølgelig.
Men den baksnakkinga av måser og ender var berettiget, tro du meg.
Nå var jeg så heldig å slippe unna (god karma mon tro?), men Ingrid fikk noen aldri så små dråper måsedritt på ryggen.
Ganske finurlig gjort av måsen gitt, skeit rett bakk ryggen på frøken Sandberg, og vips - Ingrid ble sprutet full av måsedritt.
Lettere panikk et øyeblikk der gitt - "ka faaan va det?!" - men med god assistanse av snartenkte meg fikk vi da skrapa vekk det meste av dritten.
Ingrid er vel hjemme og dusjer frenetisk as we speak.

Gud bevare sola!
Amen.

What's the story?

Nå har jeg virkelig rota meg vekk i et endeløst tidsfordriv på det store internettet.
Jeg ramla innom ei gruppe på Facebook; "Perfectly Timed Photos", ei gruppe med en god del fantastiske bilder samt en god del ikke fullt så fantastiske.
Uansett, jeg tar meg selv i å finne historier og titler til bildene mens jeg raver rundt og titter.
Jeg sier titlene høyt i mitt eget hode, helst på engelsk.
Og så ler jeg høyt innmellom.
Ingenting er som å sitte mutters alene i stua og le høyt, eller?
Tja.
Det som uansett skal skje nå, kjære leser, er at jeg skal dele noen av blinkskuddene med nettopp DEG.
Haha, jeg synes dette er uanstendig moro altså.
Det håper jeg du gjør også.
For alt jeg vet har alle sett disse bildene før, mens det bare er jeg som er sent ute som vanlig.
Men akkurat det er vel ikke så jævlig nøye.

Hey ho, let's go!


Gi meg den dukka! Lekkert. Kan tenke meg folka bak denne forretningsidéen gned seg i hendene og så frem til å bli rike da det ble vedtatt at dukken skulle få se dagens lys. Må jo bare ha solgt vilt godt den dukka der, altså.




Dette er bare så saklig.
Får inntrykk av at visse mennesker (amerikanske, mon tro?) nyter det å posere på denne måten på bilder som florerer på verdensveven.
Du kan banne på at minst ett våpen er med, samtidig som de tydeligvis slenger med resten av eiendelene sine også.
Se på meg, jeg har ei børse, ei katt og ei fin samling frukt.
Det er da omtrent her fantasien min rusler seg en tur, hva i all verden er bakgrunnen for dette bildet? Hva faen tenker fyren på? Skal han gjøre noe som involverer katt og frukt?

Jeg har flere bilder.
Sånn i tilfelle du lurte.
Kunne sikkert peisa på så dette innlegget hadde blitt riktig så langt og omfattende.
Disse får derimot spares til en passende anledning.
Jeg velger å avslutte med det søteste gamle paret.
Rimelig frekk bestefar det her altså, puppetafsing på benken i solsteiken.
Ser ikke ut som om gamlemor har mye å utsette på den dristige manøveren heller gitt.
De har skjønt det disse gamlingene!

Confessions of a... fjortis?

I går var jeg på teater.
Det var jeg i kveld også.
Dette er uken hvor jeg har vært kulturell.
Eller heter det kultivert?
Uansett, jeg har virkelig brukt av stipendet for å oppleve det Trondheim har å by på av sang, dans og musikk denne uka.
I går satt jeg på hurtigbåten fra Vanvikan til Trondheim, vilt klar for en kveld på teateret.
Selveste Stephen Brandt-Hansen skulle underholde MEG.
JEG skulle få se denne herlige mannen i levende live.
Showet startet med en utrolig kjekk og vilt deilig Brandt-Hansen som fremførte Heaven on Their Minds fra Jesus Christ Superstar. Sykt kul låt.
Videre valgte vår mann Stephen å spøke om blant annet testiklene sine, ikke i den form at han viste de frem, men det kvinnelige publikum jublet i ekstase.
Jeg for min del fikk lattekrampe og oppdaget at resten av publikum, som besto av godt og vel voksne damer med deres ektefeller, ikke lo like høyt.
Han jobbet seg gjennom alt fra Nessun Dorma til The Winner Takes it All, og alt til vill jubel og applaus. Dessuten slengte han frem en vilt kul rytmisk medley fra West Side Story, se den HER.
Nam nam nam.
Jeg hadde jo lenge hatt en mistanke om at fyren var homo, bare se og hør på fyren.
Men han begynte tidlig å fortelle om sine forelskelser i forskjellige kvinner, noe som altså tydet på at fyren var heterofil, noe som igjen fikk mitt fjortishjerte til på banke enda raskere.
Det finnes håp!

Gliset var bredt da jeg og Maren forlot teatersalet.
Det ene glasset med rødvin hadde gjort susen - forelskelsen var sterkere enn noen sinne.
Stephen Brandt-Hansen, I'm yours.
Turen gikk til Brukbar.
Én liten øl etter forestillinga, så bar det rett hjem.
Men tror du søren ikke at skuespillerne stikker på Brukbar etter endt forestilling?
Joda joda joda.
Der kom han, selveste Stephen.
Høy, mørk og utrolig lekker.
Litt tidligere hadde vi stått i baren og skrytt av showet til hu ene dama som sang sammen med ham, selv om vi riktignok baksnakket henne litt under showet.
"Se, han stryker henne over armen! Æsj, hvem faen tror hun at hun er?!".
Da han kom gående ble jeg pent nødt til å følge etter.
Fyren var på vei mot baren, jeg måtte også dit.
Jeg hadde riktignok akkurat kjøpt meg en øl, men nå var tiden inne for å leke at jeg skulle ha en til.
I kø skulle jeg.
Jeg lente meg inn mot Stephen, det var jo trossalt konsert så praten måtte foregå i intimsonen.
"Jævlig bra show! Du har så vanvittig bra stemme", lirer jeg av meg.
Der og da blir jeg sint på meg selv for at jeg velger ordet "jævlig".
Huff, så lite sofistikert av meg.
Uansett, fyren smiler.
"Takk".
"Men, du er da alt for ung til å gå på den forestillingen!".
"Næh, er jeg vel ikke."
Jeg smiler, han gir meg en klem.
HAN GIR MEG EN KLEM!
Fy faen, han lukta godt.
Jeg er i himmelen og tripper ut tilbake til bordet med verdens mest fårete glis om munnen.
Det er søren meg godt å være fjortis.

I kveld sto Chicago på planen.
Min herlige stebror hadde rollen som Mary Sunshine, og det måtte jo selvfølgelig overværes.
Vanvittig bra forestilling, flinke skuespillere og fete sanger.
"And all that jazz..".
Uansett, etter forestillinga bar det en tur på... Brukbar.
Han var ikke der.
Hu dama vi baksnakka var der, men ikke han.
Vi kjøpte øl, blikket flakket.
Plutselig smiler Maren til noen bak meg.
Og tror du faen ikke hu stjal til seg et smil fra MIN Stephen?
Joda.
Men hey, nå var han i alle fall her.
Og all of a sudden så er Tor Ivar (stebror) der, vi drikker øl og snakker om forestillinga.
Jeg sikler på Stephen.
Steboren min er herlig og homo, og lurer på om jeg er forelska i fyren.
"Nææh, mer sånn fjortisforelska liksom. Knis knis".
Jeg forteller om Stephens mange historier om damer og forelskelser og hvor glad mitt fjortishjerte ble for nettopp det. Jeg hadde jo, til min ville glede, funnet ut at fyren ikke var homo.
Tor Ivar rynker litt på nesa og rister litt å hodet.
Aner jeg et sympatisk blikk i min retning?
Tolkes som det tolkes vil.
Stephen er uansett min helt, og jeg skal fortsette å drømme om at han våkner opp i senga mi hvorpå jeg trakter svart kaffe til oss og vi filosoferer om livet ute på verandaen.
Det er selvfølgelig sol og jeg sitter i fanget hans.
Sukk.

Confessions of a spotified mind

Jeg vet jeg er litt sent ute.
Velkommen etter, liksom.
Men nå har jeg altså endelig skaffet meg Spotify jeg også!
Etter mye om og men endte jeg opp med et random britisk postnummer, og vips - Spotify.
Og gjett om jeg er hekta.
Livet har fått en ny mening, i alle fall nesten.
Jeg er så glad at jeg velger å ikke bruke tid på å uffe meg over de hyggelige menneskene som dukker opp innimellom for å reklamere.
Såpass får man tåle.

Det startet med et søk på Morrissey som ga meg mye snacks til øret.
Det gjorde et påfølgende søk på The Smiths også, selvfølgelig.
Deretter fulgte et søk på Patti Smith.
Mye fint der også.
Og det var vel omkring her det begynte å skli ut.
Vissheten om at uendelige mengder musikk ventet på meg gikk meg rett og slett til hodet.
Nå var det gjort, det var ikke mulig å styre fråtsingen.

"Bruce Willis".
Under The Boardwalk, trenger jeg si mer? Nei.
Sett av tid til latterkrampe.
Men hey, han var riktignok kjekk da, det skal han ha.

"Sister sister + theme".
Hva faen, liksom.
Forøvrig ingen treff, kanskje like så greit.
Noen som husker hvordan den gikk, forresten?

"Boyzone".
Ingen kommentar nødvendig.

"Sonata Arctica".
Det er bare å innrømme først som sist at jeg har danset tett og klint uante ganger til denne, denne og ikke minst denne.
De var store altså, omtrent på samme tid som da Malm var verdens hjerte.
I samme slengen slentra jeg innom Stratovarious, Rhapsody og Hammerfall.
Gode gud.

"Meat Loaf".
Denne lite pene karen har jo en sabla lang låt, Paradise by The Dashboard Light.
Veldig udefinerbar låt sådan.
Men det er et eller annet jeg liker ved den.
Akkurat hva det er, det skal jeg ikke si.
Jeg blir glad av den! Bli glad du og.
Det er sunt å være glad, også om Meat Loaf er grunnen til at du er glad.

Nå har jeg kanskje kommet fram til poenget mitt.
Poeng og poeng, det jeg ville formidle i alle fall.
Jeg har hørt på mye dritt det siste døgnet.
Og jeg har nytt det, ikke til å stikke under en stol det altså.
Old news, Spotify er knall.

Og helt til sist; min skjønne venn Anne leste bloggen min tidligere i kveld.
Hun sa hun hadde tenkt å lese den lenge, men så langt hadde hun altså ikke kommet.
Før nå.
Hun syntes den var bra, jeg mener i alle fall å huske at hun sa det, men det manglet noe.
Noe essensielt.
Det manglet flere bilder. Flere bilder av meg!
Så da avslutter vi dette innlegget med et bilde av forfatteren, til ære for Anne.
Ikke akkurat i "se hva jeg har på meg"-stil (som om det hadde vært interessant!), men likevel:



Rødvin og wok, essensielle ting det.

En kjærlighetserklæring

Stephen Brandt-Hansen; I LOVE YOU.
Helt seriøst.
Dette er kjærlighet.
Fy søren, er det mulig å ha en lekrere stemme?
Og jeg vet ikke, hadde fyren vært like tilrekkende uten stemmen?
Mest sannsynlig ikke.
Og er han kanskje litt tørr og muligens ikke heterofil?
Mest sannsynlig.
Men, det driter vi rett og slett i.
For å la denne bloggen nå nok en fjortishöjdare; jeg er forelsket, nok en gang.

Bare se her.


Og fyren kommer til Trondheim, faktisk nå på fredag.
Og han blir ei stund også!
Sjekk ut Sound of Musicals på Trøndelag Teater.
Gjør det!

paparazzi

I kveld har jeg latt mitt ville fjortishjerte banke fritt.
Det banket fra sete 6 på rad 7.
Ganske nærme gresset, med andre ord.
La oss si det slik at jeg av og til mista fokuset på selve kampen, og fokuset mista jeg rett og slett fordi en usedvanlig lekker kar varma opp rett foran nesa på meg.
Det gjorde han så og si hele 1. omgang, så fokuset forsvant titt og ofte det.
Før vi begynner å avsløre hvem denne lekre karen er skal det sies at jeg og Maren observerte to look-a-likes ved hans side.
Vi funderte lenge og vel, hvem kunne nå disse uidentifiserbare RBK-spillerne være?
En liten tass med krøller.
En blond-ish kar med stor nese.
Orlando Bloom og Ryan fra The OC, selvfølgelig.
Hvem ellers.

Så til min hjertens kjær, herr Supermann.
Følelsen er skummelt nær den jeg hadde da Will Smith entret Oprah Winfreys studio en gang jeg gikk i.. la oss si 7. klasse.
Jeg satt i godstolen hjemme i stua, hjertet dundra og hele kroppen var i ekstase.
Da karen entret skjermen begynte stemmen min å lage hylelyder, hjemme i godstolen, i stua, på Namdalseid.
Mer skal det ikke til for å få et skjørt fjortishjerte til å banke uhemmet.
Kameraet ble raskt fisket opp av veska, her skulle det knipses.
Det skulle knipses på død og liv.
Himlende øyne og oppgitte kommentarer fra gutta kledd fra topp til tå i RBK-klær på raden bak til tross, jeg ga faen.
Full zoom.
Hvor er spesilreflekskameraet med paparazzilinsa når man trenger det?
Men jeg fikk sneket meg til et par mugshots likevel, altså.
Bare se her:




Nam nam.

Slik så vi foressten ut etter å ha sneket oss innom barnehjørnet utafor stadion før kampstart:


Jeg tror vi vant.

Og sånn foressten så viste det seg at Orlando Bloom var Kjell Rune Sellin, mens godeste Ryan var ingen ringere enn Dario Zahora.