hagl - et vårtegn?

Det var sol ute. Forrige uke var det sol ute. Tidligere i dag var det sol ute.
Vel hjemme etter praksis kjente jeg inspirasjonen til en joggetur gro inni meg.
Kasta meg på en joggetur i går kveld, og tror du ikke energinivået steg betraktelig etterpå?
Joda. En friskustur ut i den trondhjemske vårlufta er så absolutt å anbefale når man føler seg sliten og lei.

Men, tilbake til sola. Den såkalte sola.
Etter middag spratt den ivrige rumpa mi inn på badet for å skifte til et treningsvennlig outfit.
Fy fasan nå skal det bli digg med en joggetur i sola, tenkte jeg. Vet du, jeg var nesten på vei mot å ønske sommeren velkommen. Det var søren ikke langt unna.
Det tok ikke lange tida det, å skifte altså, men tror du søttan ikke at haglet slo mot ruta da jeg var ferdig omskifta? Jeg kjente noe dø inni meg.
Mitt gode humørs død skjedde fort, raskere enn Knut Storberget rekker å si "prosess" boblet kroppen i sinne.
"HVOR I HELVETE BLE DET AV VÅREN DA LIKSOM?!".
Men faen heller, nå hadde jeg skifta.
Lugger? Check.
Støvler? Check.
Regntett jakke? Check.
Lue? Check.
Votter? Check.
Ipod med radioresepsjonen-podcast? Check.
Takket være det siste punktet på min checkliste ble turen flere hakk enklere å komme seg helskinnet gjennom.
Nå skal det sies at jeg droppa jogginga, jeg var jo trossalt iført støvler.
Dessuten måtte jeg jo få med meg gullkorna til gutta boys, ikke min egen pesende pust.

I et heftig tempo traska støvlene i sølepytt etter sølepytt opp mot Trondheims svar på Eiffeltårnet, runda en sving og var på vei forbi Eberg ned mot Strindheim.
Her ble det ille. Vinden i trynet. Haglet i trynet.
Vel nede ved Plantasjen var jeg sikker på at det ytterste hudlaget på min sarte vinterhud var blitt ubarmhjertig skrellet av av haglet.
Himmelen var svart.
Jeg fikk en følelse av at Trondheim var borte, igjen sto et svart hull, og jeg kom til å møte på det omtrent ved Rosendal. Kan også nevnes at jeg følte meg litt som en deltaker i filmen "Twister", jeg var trygg foreløpig, men nærmet meg faretruende en gigantisk sky av en helvetesvind.

Nå skal det sies at jeg sitter i sofaen med ansiktet inntakt, jeg kom meg altså helskinnet gjennom siste etappe fra KBS til Rosendal. Ingen svarte hull, ingen tornado.
Kald på låra? Ja, det kommer jeg nok til å være ut mårradagen tipper jeg.
Fylt til randen av energi? Ja, det også.
Snufser litt med nesa, nyter en kopp te og klapper meg selv på skuldra.
Satser på sol i mårra!